jeg bestemmer meg for hva jeg skal skrive om når det har gått et år, om det går et år, jeg elsker å lage lister og sammendrag, redusere hundrevis av hendelser og situasjoner til noen få, et lite antall fine ting å huske på. jeg ser for meg at jeg skal skrive et slags sammendrag hvor jeg nevner

helgebesøk, sykkelturer, brunsj, tofu scramble, kino, tårer, togturer, matlaging, venting, plater, kaffe, søvn, klemmer, tålmodighet, varme hender, stillhet, supermarkeder, parken, telefonsamtaler, historier,

historien om oss.

En sår sommer

botanisk hage

sm

vi sykler i regn
eller midt på natten
etter å ha spist falafel på et gatehjørne
med en brusboks i hånden
ingen hender på styret
sykkelen styrer seg selv
sykler i sol, tett trafikk
forsøker å unngå sammenstøt med andre
ingen av oss bruker hjelm
sykler stille
noen ganger roper vi til hverandre, høyt
lager en plan
jeg stryker fingrene mine over ryggen din når du nærmer deg
sykler hjem
jeg vet ikke hvor jeg skal
følger bare bevegelsene dine med blikket
det er du som vet best

I noen timer går jeg rundt med en rar følelse på innsiden, jeg har en slags følelse av at jeg ikke er en person, heller bare en potetsekk som er til, finnes, eksisterer, men der stopper det. Jeg skriver det i en melding til en venn, som sier at han ofte føler noe lignende. Som om livet er et spill, vi er brikker, vi beveger oss videre, eller vi blir beveget.

noen i italia leser ting jeg har skrevet for lenge siden.

du ofrer ferien din for noen som ikke ofrer deg en tanke

14052015

26.04.2015

I dag løp jeg maraton, mitt aller første. I Warszawa. 42.195 kilometer på 4.31 timer.

Når mine gamle finner sine nye stikker det i brystet et sted

saker og ting

pink3

Jeg deltok i en novellekonkurranse som ingen vant. Det er godt å være middelmådig.

våren kommer nå, kanskje kommer det fine dager, kanskje kommer varmen, kanskje blir det grønt og livlig rundt oss, kanskje får vi leve litt i lyset.

The_Virgin_Suicides_583

photo: kyle cosgrove

kyle_by_magicalattention-d8ket4v

Bergen, 2012.

jø

(jeg tenker på at jeg kanskje skulle ville bo på island en stund, i havgapet, eller i irland, vet grønne sletter, eller i finland, midt i et lite nettverk av fargerike trehus. kanskje kunne jeg hatt balkong med utsikt, kanskje kvernet min egen kaffe på morgenkvisten, kanskje kunne jeg løpt opp bakker og langs strender heller enn på en maskin i et treningssenter, kanskje hatt en jobb som involverte papirarbeid og klokkeslett, faste timer, kanskje en liten hundevalp eller en katt å ta vare på. når storbyen er grå og kald er det vondt å være en del av den, en innbygger, byen kan være så innelukket og trang, da er det eneste man kan gjøre å drømme seg bort eller å bestille togbilletter til et helt annet sted.)

mamma ringer meg og søker trøst, det er godt å trøste henne. kanskje litt påvirket av tomas espedal sine bøker blir jeg klar over at jeg akkurat under denne telefonsamtalen føler meg som en mor for min egen mor, hun forteller om da jeg var et lite barn, jeg var hennes førstefødte, hun trådte så forsiktig for å ikke gjøre noe feil. nå forteller hun meg historier og om sine egne følelser og jeg forsøker å være voksen, moderlig, jeg vil gi litt tilbake av alt det hun har gitt meg, nå som jeg har kapasitet til det.

husker du i sommer, da jeg gråt over noen som hadde gitt meg opp? og året før, noen som aldri ga meg en sjanse? og før det, da jeg var den som gikk eller løp fra noe før det i det hele tatt hadde nådd sitt fulle potensiale? jeg er alltid redd når jeg forelsker meg, for å bli forlatt, for å være for mye av meg selv, for å ikke få alle de gode tingene jeg har forstått (eller misforstått) at skal tilhøre en relasjon mellom to mennesker som liker hverandre. jeg ser varsellamper der de kanskje ikke finnes. i dag, da jeg kikket i mine gamle brev og postkort, kom jeg på at det alltid har ordnet seg før, i alle fall etter en tid, da kom jeg tilbake til meg selv. det er min kropp og mitt liv og mine tanker, de er mine, de er meg, jeg tror jeg skal prøve å bo litt mer i meg selv.

Fredag den 13.

men det var slett ingen ulykkesdag.

Her hjemme er alt det samme som før. Det er et stille sted.

Og her finnes det hundrevis av boligblokker i grått og grønt og gult

krr

det eneste jeg kan er å (be)skrive følelser

Jeg har gråt i magen, magen full av tårer, helt opp til halsen, tårer på hjernen, i synapsene mellom hjernecellene, helt sikkert.

Krakow, Polen.

kr2kr3

Han har lånt en bok av meg, jeg har lånt genseren hans.

Jeg kan kroppen din utenat, selv etter alle disse dagene. Selv etter årsskiftet. Selv etter alle disse fallene du sannsynligvis har hatt når du har syklet rundt i Oslo by, og etter alle gangene jeg har hatt nettopp den samme falldrømmen. Jeg vet hvor fregnene dine sitter, hvor i magen det rister mest når du ler, jeg kan hjerterytmen din, måten blikket ditt unnviker på om du prøver å skjule noe du burde ha gjort eller burde holdt deg unna. Det er tusen ting du aldri sier som jeg ser bare i løpet av nanosekunder i responsene dine, jeg memorerer dem og forstår dem gradvis. Du skaper en støy som overdøver all annen, det drar meg ned, ned, jeg håper jeg snart treffer bakken.

Helt siden jeg var barn har jeg hatt den samme drømmen med ujevne mellomrom, sikkert et tosifra antall ganger. Den er nesten helt lik hver gang, tidvis med små variasjoner. Jeg drømmer at jeg faller ned i en bunnløs sjakt, jeg faller og faller, og for hver meter øker farten, kroppen min kjennes tyngre, og redselen blir større, verre, vondere. Den minner meg om det jeg har blitt fortalt om helvete, at man brenner uten å brenne opp, og det at det ikke kommer til å ende er i seg selv en umåtelig lidelse. Fallet i drømmen min har et evighetspreg over seg som det er vondt å bære. Når jeg omsider våkner opp er jeg helt nær ved å briste. Det å våkne opp fra denne drømmen, å bryte ut av den, er en trøst, det er litt som å treffe bakken. På en måte er den drømmen om deg.

the whole place is dark

vegan donuts.

10898994_440086726141606_1997094537_n

Powiśle, Warszawa.

b

tom took this.

Det er hverdagsritualene som utgjør hele forskjellen. Jeg romantiserer alt jeg kan romantisere, i håp om at det vil erstatte apatien med noe bedre eller noe mer av noe annet. Det å pakke ranselen eller gymbagen, å koke kaffe, å skrive brev, å vanne plantene, å lakkere neglene mine grå, gåturen til skolen, bøkene jeg kjøper og leser, smilene som utveksles på trikken, telefonsamtalene med mamma eller pappa eller farmor, det å observere og ta inn over seg alle lysene i byen, fargene, tårer man gråter, låtene man velger seg ut avhengig av humøret og været og kulden. Alle de store, viktige tingene er langt borte et sted og i mitt liv er det bare små ting, miniatyrversjoner av alt som er stort og viktig. Jeg forstørrer alt ut av proporsjoner fordi det er mulig og nesten nødvendig for å få timene til å gå. Livet mitt er et lite liv, men det er for stort å være alene om det.

➳➳➳➳➳➳➳➳➳➳

Det finnes store og det finnes små ting, det finnes dager som blir til år, vennskap som blir til sår, jeg har glemt hvordan alt var når det var på sitt verste helt til ord eller spor av det jeg følte finnes i et rom og da gnager det. Det er ikke så ulikt måten jeg følte meg på ett, to, tre, fire, fem, seks år etter bilulykken, for hvert år føles det som om jeg mister eierskap over hendelsen som var så stor for meg, nå har den blitt liten, det er bittersøtt hvordan alle ting, gode og vonde, smuldrer opp og smelter sammen.

det er så rart at noen savner meg, det er som en helt ny epoke i følelseslivet.

10817783_350063861831109_1838075552_a

langt inne i brystet et sted sitter sporene av denne følelsen som jeg ikke kan beskrive, det er følelsen av en teskje håpløshet og to desiliter rust og en uant mengde forelskelse og utilstrekkelighet blandet sammen, løst, det er klumper i deigen, den er ujevn, jeg har denne følelsen hver gang jeg kommer på at jeg så deg på gata i oslo i regnet, du gikk nedover ullevålsveien, jeg gikk oppover, og nå vil jeg bare ha deg i armene mine igjen sånn at jeg kan huske hvor vondt og godt alt var.

Ting jeg har sett i det siste

En hund som nesten ble påkjørt på en firefelts vei
En mann som forsøkte å fotografere fullmånen
Polske reklamevideoer
Tre katter i bakgården
Et fint etnografisk museum som jeg ikke visste at fantes
En jente på trikkestoppet som lignet helt sykt på Enid i Ghost World

ting jeg gleder meg til denne helgen: skogstur med en fransk venn, et queer punk-show, beirut med karolina, kjøretur til wroclaw for å gå på konsert for så å kjøre tilbake samme kveld/natt, brunsj på dolce & vegan med paulina og overnattingsselskap.

var forelska i nesten en måned og det var helt bortkasta

kampinoski park narodowy

noen ganger er det nesten vanskelig å puste i en stor by, så man må ta buss eller trikk bort fra byen og menneskene for å få litt plass og tid for seg selv. i dag tok jeg bussen til en nasjonalpark et stykke utenfor warszawa for å gå i skogen. det var nesten helt folketomt, solvarmt, med tåke og dis mellom høye, smale trestammer, myk skogbunn dekket med mose, frisk luft og ingen lyder å høre annet enn et helikopter i det fjerne, og dessuten knitring fra elektriske master som tronet høyt over selve skogen. det gjør noe med en å komme seg bort litt fra alt det travle, all betongen, fra brosteinen, så nå har jeg og A. planlagt å dra på fjelltur når nasjonaldagen kommer. først må vi bruke en dag på å komme oss dit, og så skal vi overnatte ute, tror jeg, før vi tar fatt på selve fjellturen. min første i polen. det blir fint.

nothing makes sense

hjBilde tatt 24.09.2014 kl. 15.08 #4

De fineste tekstene den siste uken:

Just Kids av Patti Smith
20,000 Days on Earth med Nick Cave

jeg har akkurat fylt 22, men jeg føler meg 11 og 44 samtidig. jeg har akkurat grått litt og ledd mye. jeg har akkurat forstått at jeg aldri kan få han nye til å like meg skikkelig godt på den måten jeg vil, og det samme gjaldt han som jeg alltid drømte om før. jeg har akkurat forstått at det kommer til å gå fint allikevel, selv om jeg gir ham opp og selv om jeg ikke får til statistikkleksene mine. vi er alle alene i våre egne kropper størsteparten av livet. jeg har akkurat bestemt meg for å prøve å skrive en roman og skissene har begynt å tegne seg selv i tankene mine allerede. jeg har akkurat forstått at jeg er verdens minste menneske, men det er vi alle. hver på vår måte, sammen og hver for oss.

huden min lukter svømmebasseng og det er den beste lukten jeg vet om

him: you weren’t a part of it. you were it.

bakken er myk, vinden er varm og vi har høsten i oss, dypt i magen et sted.

IMG_4183.JPG

IMG_4215.JPG

han har skikkelig fine fregner på armene

har sovet dårlig de tre siste nettene, spesielt i natt. har tenkt for mye de tre siste dagene, spesielt i går. nå har jeg vondt i nakken, smerten strekker seg fra øverst i ryggraden til bakhodet. sentralnervesystemet mitt virker ekstra irritert over utviklingen, mer irritert enn til vanlig. sint, kanskje. det gir meg litt lyst til å bare synke sammen, glemme at jeg har en kropp og en hjerne og mange tunge tanker og lange tankerekker. bare gå i dvale til den gode søvnen finner sin vei tilbake til meg.

05.10.

han ble irritert / fordi jeg ikke lot meg imponere

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.