hey, hey, marry me, archie

husker du i sommer, da jeg gråt over noen som hadde gitt meg opp? og året før, noen som aldri ga meg en sjanse? og før det, da jeg var den som gikk eller løp fra noe før det i det hele tatt hadde nådd sitt fulle potensiale? jeg er alltid redd når jeg forelsker meg, for å bli forlatt, for å være for mye av meg selv, for å ikke få alle de gode tingene jeg har forstått (eller misforstått) at skal tilhøre en relasjon mellom to mennesker som liker hverandre. jeg ser varsellamper der de kanskje ikke finnes. i dag, da jeg kikket i mine gamle brev og postkort, kom jeg på at det alltid har ordnet seg før, i alle fall etter en tid, da kom jeg tilbake til meg selv. det er min kropp og mitt liv og mine tanker, de er mine, de er meg, jeg tror jeg skal prøve å bo litt mer i meg selv.

Fredag den 13.

10995015_821152137950372_1497660070_n

men det var slett ingen ulykkesdag.

Her hjemme er alt det samme som før. Det er et stille sted.

Noen ganger føler jeg meg fin og nesten fri

jjj

Og her finnes det hundrevis av boligblokker i grått og grønt og gult

krr

det eneste jeg kan er å (be)skrive følelser

Jeg har gråt i magen, magen full av tårer, helt opp til halsen, tårer på hjernen, i synapsene mellom hjernecellene, helt sikkert.

Krakow, Polen.

kr2kr3

Han har lånt en bok av meg, jeg har lånt genseren hans.

Jeg kan kroppen din utenat, selv etter alle disse dagene. Selv etter årsskiftet. Selv etter alle disse fallene du sannsynligvis har hatt når du har syklet rundt i Oslo by, og etter alle gangene jeg har hatt nettopp den samme falldrømmen. Jeg vet hvor fregnene dine sitter, hvor i magen det rister mest når du ler, jeg kan hjerterytmen din, måten blikket ditt unnviker på om du prøver å skjule noe du burde ha gjort eller burde holdt deg unna. Det er tusen ting du aldri sier som jeg ser bare i løpet av nanosekunder i responsene dine, jeg memorerer dem og forstår dem gradvis. Du skaper en støy som overdøver all annen, det drar meg ned, ned, jeg håper jeg snart treffer bakken.

Helt siden jeg var barn har jeg hatt den samme drømmen med ujevne mellomrom, sikkert et tosifra antall ganger. Den er nesten helt lik hver gang, tidvis med små variasjoner. Jeg drømmer at jeg faller ned i en bunnløs sjakt, jeg faller og faller, og for hver meter øker farten, kroppen min kjennes tyngre, og redselen blir større, verre, vondere. Den minner meg om det jeg har blitt fortalt om helvete, at man brenner uten å brenne opp, og det at det ikke kommer til å ende er i seg selv en umåtelig lidelse. Fallet i drømmen min har et evighetspreg over seg som det er vondt å bære. Når jeg omsider våkner opp er jeg helt nær ved å briste. Det å våkne opp fra denne drømmen, å bryte ut av den, er en trøst, det er litt som å treffe bakken. På en måte er den drømmen om deg.

the whole place is dark

vegan donuts.

10898994_440086726141606_1997094537_n

Powiśle, Warszawa.

b

tom took this.

Det er hverdagsritualene som utgjør hele forskjellen. Jeg romantiserer alt jeg kan romantisere, i håp om at det vil erstatte apatien med noe bedre eller noe mer av noe annet. Det å pakke ranselen eller gymbagen, å koke kaffe, å skrive brev, å vanne plantene, å lakkere neglene mine grå, gåturen til skolen, bøkene jeg kjøper og leser, smilene som utveksles på trikken, telefonsamtalene med mamma eller pappa eller farmor, det å observere og ta inn over seg alle lysene i byen, fargene, tårer man gråter, låtene man velger seg ut avhengig av humøret og været og kulden. Alle de store, viktige tingene er langt borte et sted og i mitt liv er det bare små ting, miniatyrversjoner av alt som er stort og viktig. Jeg forstørrer alt ut av proporsjoner fordi det er mulig og nesten nødvendig for å få timene til å gå. Livet mitt er et lite liv, men det er for stort å være alene om det.

➳➳➳➳➳➳➳➳➳➳

Det finnes store og det finnes små ting, det finnes dager som blir til år, vennskap som blir til sår, jeg har glemt hvordan alt var når det var på sitt verste helt til ord eller spor av det jeg følte finnes i et rom og da gnager det. Det er ikke så ulikt måten jeg følte meg på ett, to, tre, fire, fem, seks år etter bilulykken, for hvert år føles det som om jeg mister eierskap over hendelsen som var så stor for meg, nå har den blitt liten, det er bittersøtt hvordan alle ting, gode og vonde, smuldrer opp og smelter sammen.

det er så rart at noen savner meg, det er som en helt ny epoke i følelseslivet.

10817783_350063861831109_1838075552_a

langt inne i brystet et sted sitter sporene av denne følelsen som jeg ikke kan beskrive, det er følelsen av en teskje håpløshet og to desiliter rust og en uant mengde forelskelse og utilstrekkelighet blandet sammen, løst, det er klumper i deigen, den er ujevn, jeg har denne følelsen hver gang jeg kommer på at jeg så deg på gata i oslo i regnet, du gikk nedover ullevålsveien, jeg gikk oppover, og nå vil jeg bare ha deg i armene mine igjen sånn at jeg kan huske hvor vondt og godt alt var.

Ting jeg har sett i det siste

En hund som nesten ble påkjørt på en firefelts vei
En mann som forsøkte å fotografere fullmånen
Polske reklamevideoer
Tre katter i bakgården
Et fint etnografisk museum som jeg ikke visste at fantes
En jente på trikkestoppet som lignet helt sykt på Enid i Ghost World

ting jeg gleder meg til denne helgen: skogstur med en fransk venn, et queer punk-show, beirut med karolina, kjøretur til wroclaw for å gå på konsert for så å kjøre tilbake samme kveld/natt, brunsj på dolce & vegan med paulina og overnattingsselskap.

var forelska i nesten en måned og det var helt bortkasta

kampinoski park narodowy

noen ganger er det nesten vanskelig å puste i en stor by, så man må ta buss eller trikk bort fra byen og menneskene for å få litt plass og tid for seg selv. i dag tok jeg bussen til en nasjonalpark et stykke utenfor warszawa for å gå i skogen. det var nesten helt folketomt, solvarmt, med tåke og dis mellom høye, smale trestammer, myk skogbunn dekket med mose, frisk luft og ingen lyder å høre annet enn et helikopter i det fjerne, og dessuten knitring fra elektriske master som tronet høyt over selve skogen. det gjør noe med en å komme seg bort litt fra alt det travle, all betongen, fra brosteinen, så nå har jeg og A. planlagt å dra på fjelltur når nasjonaldagen kommer. først må vi bruke en dag på å komme oss dit, og så skal vi overnatte ute, tror jeg, før vi tar fatt på selve fjellturen. min første i polen. det blir fint.

nothing makes sense

hjBilde tatt 24.09.2014 kl. 15.08 #4

De fineste tekstene den siste uken:

Just Kids av Patti Smith
20,000 Days on Earth med Nick Cave

jeg har akkurat fylt 22, men jeg føler meg 11 og 44 samtidig. jeg har akkurat grått litt og ledd mye. jeg har akkurat forstått at jeg aldri kan få han nye til å like meg skikkelig godt på den måten jeg vil, og det samme gjaldt han som jeg alltid drømte om før. jeg har akkurat forstått at det kommer til å gå fint allikevel, selv om jeg gir ham opp og selv om jeg ikke får til statistikkleksene mine. vi er alle alene i våre egne kropper størsteparten av livet. jeg har akkurat bestemt meg for å prøve å skrive en roman og skissene har begynt å tegne seg selv i tankene mine allerede. jeg har akkurat forstått at jeg er verdens minste menneske, men det er vi alle. hver på vår måte, sammen og hver for oss.

huden min lukter svømmebasseng og det er den beste lukten jeg vet om

him: you weren’t a part of it. you were it.

bakken er myk, vinden er varm og vi har høsten i oss, dypt i magen et sted.

IMG_4183.JPG

IMG_4215.JPG

han har skikkelig fine fregner på armene

har sovet dårlig de tre siste nettene, spesielt i natt. har tenkt for mye de tre siste dagene, spesielt i går. nå har jeg vondt i nakken, smerten strekker seg fra øverst i ryggraden til bakhodet. sentralnervesystemet mitt virker ekstra irritert over utviklingen, mer irritert enn til vanlig. sint, kanskje. det gir meg litt lyst til å bare synke sammen, glemme at jeg har en kropp og en hjerne og mange tunge tanker og lange tankerekker. bare gå i dvale til den gode søvnen finner sin vei tilbake til meg.

05.10.

han ble irritert / fordi jeg ikke lot meg imponere

18.-22. september

Ting vi fant på i Berlin: Leide sykler, kjøpte søtpotetburgere som vi spiste på gresset ved en av rullebanene på den nedlagte Flughafen Tempelhof, spiste is, så på utsikten fra en takterasse med hage på nattestid, spiste veganske sjokoladecroissanter, drakk kaffe, kjørte til Eleni sitt jorde for å luke bort ugress i grønnsaksbedet, danset og ble sur i en slitsom klubb hvor folk røykte inne, spiste tofupita med peanøttsaus, gikk på antikvitetsmarked, syklet til Soviet Memorial og en miniatyrpark, syklet forbi et nedlagt tivoli, tok en ferje over elven, osv osv osv.
Ting jeg innså da jeg reiste fra Berlin: At jeg er glad jeg bor i Warszawa.

Castanea

da jeg var barn og på besøk hos farmor i haugesund pleide vi å gå over en bro for å komme oss til byen, og rett ved broen vokste et stort kastanjetre. om sommeren så vi det stå i full blomst. hver gang vi gikk forbi ble treet nevnt, og jeg spurte farmor om hun kunne ta vare på noen kastanjenøtter for meg når de ble brune og fine og falt ned om høsten.

i dag tok jeg trikken til saski park etter skolen fordi været var mildt og lunt til en høstdag å være. midt mellom trekroner og høye stammer, benker og søppelkasser, gress og vissent løv, fant jeg blanke, glatte kastanjenøtter og plutselig kom jeg på deler av barndommen som jeg ikke har rekonstruert i minnet på ganske lenge. to av nøttene fikk bli med i ranselen. de er fine å se på og kjennes så mye i håndflaten.

Det lå et tjukt tåkelag over byen den dagen. Til og med der vi bodde, i et av forstedene like ved fjorden. Utover dagen ble tåka tynnet ut, akkurat som maling når den blir blanda med sprit, og alt rundt oss fikk nye, vasne farger. Sjøen var sølvgrå, fjellene grå idekka hus med lakserosa, skimrende tak. Himmelen var matt og lilla, bleik. Måkene sin klagesang låt annerledes, det samme gjaldt bilmotorene og veiarbeidet og all annen menneskeskapt støy. Tåka tok sommeren og alle dens farger og nyanser med seg. Degraderte naturen, gjorde den ett hakk fattigere. Bevegde oss videre og allikevel tilbake i tid.

sommeren

dette vil for meg stå igjen som en sommer full av skogsturer, fjellturer, gåturer, joggeturer, en sommer full av kaffekverning og kaffekopper i solsteiken, en sommer med lesing av bøker i vinduskarmer, på tepper, ved vannkanten, på steiner og mellom trær. det vil stå igjen som sommeren da vi bada i innsjøer, fjorder og hav, solsommeren, sommeren da vi sykla eller løp over alt og alltid klemte hverandre, sommeren da jeg lærte å like meg selv (i alle fall litt), sommeren da jeg fant ut hvilke ting som er de viktigste, sommeren der alt la seg til rette underveis, sommeren som ikke krevde store planer, for det fantes så mange fine små. en varm sommer, en god sommer, en frisk og fin sommer, med færre tårer og triste netter enn før. sommeren som handla om oss selv, om verden, om hverandre, om nye vennskap og eventyr, og ikke så mye om gutter og forelskelser og hva alle andre tenkte om oss.

Jeg er ganske sikker på at det jeg skrev ikke ble en novelle

«the last night of summer»

møtes 20.30
kjøpe smågodt og brus
gå tur langs vannet
klappe katter
fortelle historier
nakenbade i innsjøen etter at mørket har lagt seg
gå til byen med fyrverkeri over hele himmelen
sette seg ved et bord på byens fineste kafé
fortelle noen av de innerste hemmelighetene
spasere over brosteinen
fnise og gi klemmer og si teite ting før bussen kommer

man må bare stenge det ute og gjenta at det går bra, det går greit, det har ikke noe å si hva han synes og det går over, helt til man tror det sjøl.

✍ ✍ ✍

de siste par månedene har jeg spart ordene mine til en novelle som ikke helt går på gli og denne lille kroken på internett har blitt stående mer eller mindre tom, uten jord og nye frø og gjødsel. straks jeg får fullført (for det er et mål jeg har satt meg) skal jeg fortsette å dele skriblerier her.

10. september 2014

10831819_572043509562766_1465504971_a

how that summer felt like a movie

10598431_1508726629364562_133776044_n10518163_801110716579783_1252677126_n915613_903251259689457_1876005934_n10499320_675457605869200_85698007_n10598602_683985905004142_69475244_n10518256_361337807353405_868356788_n10483570_798726786827790_1996944735_n10483513_1486863458227200_212574442_n10608023_551327448327277_1565471609_n

ting å huske på: kjøpe en sparkesykkel som skal brukes på myk warszawaasfalt. få tak i et par svarte sko. drikke litt sjokoladerismelk hver dag. levere bøker på biblioteket, låne nye, og treffe hannah etterpå. drikke kaffe med tea. besøke farmor. aldri igjen bli solbrent.

Hun vil gi meg diamantkjolen sin

får snart treffe tea igjen. sykkeltea, tea med smilet og solhåret, tea som danser rart og kult og alltid tør, tea med historiene som av og til nesten virker uvirkelige, storhaugtea, svensketea, bergensertea. det er nesten et år siden sist.

Planene mine blir avlyst, så plusetlig har jeg alt for mange timer å tilbringe i byen før neste avtale. Jeg går fra butikk til butikk, kafé til kafé, kobler meg opp mot alle tilgjengelige trådløse nettverk helt til batteriet dør og telefonen slår seg av, prøver en brudekjole på Fretex, akkurat slik jeg gjorde en gang i fjor for å føle meg fin selv om jeg akkurat hadde blitt avvist, kjøper to fine krus, et av disse har et verdenskart som motiv, det andre en lyseblå pære. Jeg spiser restene av lakrisen pappa ga meg i går. Sender melding til en venn som ikke har tid til å treffes. Leser nok en bok av en mannlig forfatter med et dårlig kvinnesyn og blir i tilsvarende dårlig humør. Etterhvert setter jeg kursen mot neste avtale, selv om det er to timer til, i en helt annen del av byen. Går langs støvete asfalt i solsteik, føler meg kjip og sliten. Det må være tretti grader ute og et uvisst antall biler passerer, noen av dem er skikkelig stygge. Jeg tenker på stygge guttenavn, og så på fine, og lurer på hvor mange i verden som er forelsket akkurat nå, midt på sommeren. Skulle likt å ha et nøyaktig tall.

I dag kjøpte jeg tre fine bøker:
Den ærlige bedrageren av Tove Jansson
Ut og stjæle hester av Per Petterson
Stille natt av Ragnar Hovland

«they’re the people that turn me on, that’s why i never bother. i don’t even care how mean they are.»
slow come on – tigers jaw

I want my heart to break if it must break in your jaws

Jason Molina skrev/sang/fremførte så vakre låter. Noen av mine favoritter, er
Little Sad Eyes – Magnolia Electric Co.
Heartbreak in Ten Places – Magnolia Electric Co.
Just Be Simple – Songs: Ohia
Lioness – Songs: Ohia
Tigress – Songs: Ohia
Being in Love – Songs: Ohia
Two Blue Lights – Songs: Ohia
I’ve Been Riding With the Ghost – Songs: Ohia

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.