Luften er så rå, frisk og full av løfter etter regn.

På denne tiden i fjor ville jeg bare ikke være.

tumblr_mqji9j3vsD1qbmv3eo1_500

instagram: tristegreier

This is where I want to be, the sun swallowed me.

9666ea58c31c11e3b38a0002c9c63850_8fd66544cc31b11e3880f0002c9b1b7de_8

I kveld: Tigers Jaw og gamle fotografier.

 

Oppturer så langt i 2014: At jeg har sett seks kinofilmer på tre måneder (planen er å se hele tjuefire filmer i løpet av året). At jeg helt plutselig ha fått en god venn fra Berlin som liker å dra på utforsking, som er feminist, smart og morsom, vil gå på veganske spisesteder hver uke, og som hadde minst like lyst som meg til å se La Dispute i Praha i mai, så derfor bestilte vi billetter. At tre venner og nesten hele familien kom på besøk. At en fin venn jeg aldri har møtt sende meg en stor pakke lakris i posten, bare fordi. At jeg har begynt å svømme igjen, to ganger ukentlig, og at jeg er bedre enn nesten alle guttene på laget. At jeg snart skal dra til København og Malmö for å treffe min fine brevvenn (med flere), utforske nye byer og gå på konsert. At jeg har en reiselysten pappa som foreslår at vi kan reise til Latvia i august. At mamma likte blomsten jeg fikk levert med bud på døren på fødselsdagen hennes. At Knapsack-kassetten plutselig dukket opp i postkassen, helt uventet.

«Anybody interested in grabbing a couple of burgers and hittin’ the cemetery?»

The_Royal_Tenenbaums_026The_Royal_Tenenbaums_499-1The_Royal_Tenenbaums_639-1

all our bruised bodies and the whole heart shrinks

ting jeg savner:

å scanne inn og sortere gamle bilder som mamma har spart i to røde esker
å svømme i havet
å sykle i oppoverbakker
å ha en hage å sitte i
å gå opp og ned flere etasjer
å småprate på norsk med butikkansatte eller folk på busstoppet
å gråte, det klarer jeg bare når jeg har skikkelig hjemlengsel
min beste venn som jeg ikke har sett på tre måneder, og som jeg ikke kommer til å se på minst tre til
min enkle, fine, trygge barndom
og noe jeg aldri helt har hatt: en kjæreste som koker svart kaffe og kjøper eller baker vegansk kake til meg bare fordi, som har lyst til å dra på sykkelturer på søndager eller på sene sommernetter, en som vil se de nyeste kinofilmene med meg, som vil sove lenge, bli med på svømming, lage pizza sammen, ta toget i alle mulige retninger, fotografere fine ting vi gjør sammen analogt, prøve ut nye kafeer, le av dumme vitser, en som har tørr humor og mellomrom mellom fortennene, eller fregner, eller skjegg, eller brune øyne, eller trygge armer.

Nei.

Er så lei av at folk forteller meg at jeg skal «slappe av», «stresse ned», «ta det rolig» midt i en samtale. La meg fullføre setningene mine, la meg beholde engasjementet og personligheten min når jeg sier noe. La meg være interessert og involvert og snakke litt for høyt eller fort om det er det som skal til. Har alltid prøvd å tilpasse hver minste bit av meg selv for å være behagelig, men det er jeg ferdig med nå. Det føles fint å være i stand til å bli opprørt eller oppglødd om det er noe som skjer.

Den döda vinkeln

Han sier at han aldri har møtt noen med et ansikt som ser så ulikt ut fra forskjellige vinkler, at det er rart, og jeg vet akkurat hva han mener, for jeg pleide å mislike ansiktet mitt fra alle vinkler foruten en. Jeg kjenner ham akkurat godt nok til å forstå hva det er han prøver å si, og tonen han bruker understreker poenget. Jeg blir usikker, irritert, såret, og jeg tenker at ingen gutter, ikke en gang de som var tvers igjennom dritkjipe, har fått meg til å føle meg så usikker på ansiktet mitt før. Jeg går hjem. Senere får jeg en melding i innboksen som jeg åpner men ikke gidder å svare på.

På lørdag møtte jeg T. på et trikkestopp i sentrum. Vi dro til et stort svømmeanlegg i Mokotow med utebasseng og boblebad for å bade. Etterpå dro vi til Krowarzywa for å kjøpe linseburgere som vi spiste i solen. Jeg gikk hjem alene, hørte på musikk, grublet, så på tvserier og leste de siste sidene av Sputnik Sweetheart på sengekanten (akkurat denne boken levde forøvrig ikke opp til forventningene jeg har til Murakami). På søndag dro jeg på vegansk søndagsbrunsj, denne gangen med et spansk tema, på Café Kepa i Praga. Det var maraton og den ellers nokså tomme bydelen var overfylt av veltrente menneskekropper i svarte og neonfargede tights, hunder, barnevogner og tomflasker i og rundt alle søppeldunker. Parkene hadde blitt grønne nesten over natten, og solen var så sterk og varm at jeg ikke hadde noe annet valg enn å dra til Mokotow for å svømme igjen.

Leser om propaganda og hører på Propagandhi

fredag: kaffe og oppgaveskriving på kafé, fotografering i byen, fremkalling av bilder, veganske pannekaker med eple og kanel, bursdagsfeiring, tunge samtaler om utsiktene til en ny krig, nattfalafel.
lørdag: varm ingefær i pappkrus, bok i parken, solfylt gåtur, rød leppestift og rosa ransel, vegansk matmesse til en billig penge med en helt ny venn som jeg tilfeldigvis har ganske mange ting til felles med, planlegging av tur til praha for å gå på kafeer og se la dispute.
søndag: sliten og oppgitt. kaffe, pasta og noen sårt trengte timer beregnet på sutring og tenking før leksealvoret begynner igjen.

«Vad fult du skriver,» sa han om håndskriften min

Warszawa sies å være den europeiske(?) byen i historien som har vært utsatt for mest ødeleggelse, for etter at krigen var over lå praktisk talt hele byen i ruiner. Warszawa var en eneste stor samling av grus, stein, mur; et åpent krigssår.

Skolebygningen min er en av de få i Warszawa som ble stående etter andre verdenskrig. I dag er den Universitetet i Warszawa sitt psykologiske fakultet. Under andre verdenskrig var den SS sitt hovedkvarter og lå midt i den jødiske ghettoen. Denne ghettoen var den største av alle i Europa. Tusenvis av jøder, minst et par hundre tusen i alt, ble holdt her før de ble deportert til konsentrasjonsleire og drept. Jeg søkte på adressen på Google og fant bilder av skolegården vår for seksti år siden – de fleste viser bilder av soldater utstyrt med tunge våpen og et stort antall mennesker, de fleste sannsynligvis jøder, som sitter tett sammenklynget i grupper inntil de samme veggene og gjerdene som jeg går forbi hver dag på vei til eller fra forelesninger.

Den ene læreren vår fortalte at når krigen var over og byen skulle gjenoppbygges, bestemte man seg for å la kjellerene etter de gamle bygningene stå. Man bygde nye hus og bygninger med de gamle kjellerene som grunnmur. I følge læreren min kan man finne skjeletter i de aller fleste gamle kjellerene i Muranow om man for eksempel river gulv eller vegger. Hun fortalte at noen ganger, når man pusser opp, så skjer akkurat dette – man blir møtt med smertefulle, fysiske spor etter en grotesk krig og ideologi, etter massedrap og vold og elendighet.

My So-Called Life

tumblr_mtyuqlF2L81svan6jo1_500
tumblr_le6g1fiaSJ1qadsjio1_500-1
In-Dreams-Begin-Responsibilities-1-19-my-so-called-life-30028179-1067-800mscl04tumblr_n0fx9xWF1U1syigheo1_500tumblr_mbdtd0HFjz1qbebreo1_1280

$

Hun har sendt en brev i min retning
Jeg gleder meg (som alltid) til å lese historiene/beretningene hennes

«Jeg kjenner ingen som kunne ha likt meg.»

Aldri har jeg savnet ham så lite som nå

ting verden hadde klart seg bedre uten:
krig og maktsyke, korrupte ledere/regimer

jeg ser ham stå i trappen. han fikler med mobiltelefonen sin og jeg prøver å finne en måte å snike meg ut på uten at han skal se meg. han vet at jeg skulle hit i kveld, jeg vet at han kommer til å ville prate om han ser meg, det er tross alt over to måneder siden sist, men jeg orker ikke, ikke i kveld. det er nå eller aldri, jeg smyger meg opp trappene og heldigvis roper han ikke navnet mitt. han har sikkert ikke sett meg.

«Deserts of boredom dripped by, thinly disguised as years.»

(Morrissey, p. 126)

kjipt

fin mandag:
stå opp fem på halv sju
en god kopp kaffe for å sette dagen i gang
høre på knapsack en hel busstur
en time med vannpolo og svømming
sol i ansiktet og tårer i øynene på vei til skolen
soyamelk og jordbær til lunsj

Jeg går hjemover, fra en kant av byen til en annen, og hundrevis av lys blinker mot meg. Billykter, vindusutstillinger, folk som går forbi i joggesko eller pensko og de prater et språk jeg ikke forstår, men som gir litt mer mening for hver dag som går. Jeg har Familjen på ørene og helt plutselig føles det fantastisk å være her, jeg føler meg uendelig fri og ikke bundet, jeg er ingenting midt i alt dette, jeg flyter, tilhører ingen eller ingenting, Warszawa er tusen ting og verden rundt meg er så full av uutforskede muligheter.

Dette er ingenting annet enn et eventyr.

September

Vi gikk over Torgallmenningen, jeg spiste to bananer (en i hver hånd og begge i munnen samtidig), noen kom bort og spurte oss om veien til et spisested på engelsk, vi forklarte, han trygt og sikkert, jeg med munnen full av banan, etterpå lo vi og han sa jeg var teit.

Er det noen der ute, hvem dere nå enn er, som vet om det finnes noen analoge fotobokser i andre europeiske storbyer enn Berlin?

18.02.

brus på boks
to avsnitt av girls
en italiener med fint skjegg og brune øyne
parissyndromet om igjen
drite seg ut i timen men ikke være flau over det
vårsol og tårer i øynene
intervjuer med tavi gevinson
at the julie ruin skal til øya i år
reiseplaner
meldinger som tikker inn i innboksen

«he wore black and i wore white
he would always win the fight

bang bang
he shot me down
bang bang
i hit the ground»

Er det fortsatt håp?

Akkurat nå er det deilig å ikke bo i Oslo. Tenk hvor kjipt det hadde vært å være der nå, midt i alt – det hadde vært for mye å forholde seg til. I historierike Warszawa har jeg ingen historie, ingen personlig fortelling, jeg er ny og alt er nytt og jeg kan betrakte alt som har skjedd meg før på avstand.

lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris lakris

The Gits

«It hurts me to be angry, kills me to be kind.»

spilleliste

min beste venn hadde bursdag i går. hun har hatt bursdag ni ganger siden vi først ble kjent. hun er nesten litt for fin, smart, klok, bra og jeg skulle ønske at vi var i samme by litt oftere, for det er en nokså sjelden ting å ha det så bra med noen som det vi har når vi prater og finner på ting sammen. håper at vi får reist et sted igjen snart, det er så mye igjen av verden å se.

Hvilke nye bøker er bra og bør leses? Anbefalinger mottas med takk.

Har så mye rust i brystet. Det har verket stille, forsiktig, men stødig og konstant i flere år nå. Jeg har bestemt meg for at det skal slutte helt. Det er bare et gammelt symptom som sitter igjen, vevet inn i biologien min av vane og gjentagelse og alt som er, men jeg trekker i tråden så godt jeg kan og håper at den vil gi etter.

98337e4c8dab11e39d42129f7417547a_8

«In my dreams I’m always someone else. And in my dreams I’m exactly the same as you.»

Lengter etter havet.

bergen2bergen7

en tatovering er en fysisk manifestasjon av hvem man var eller hva man opplevde på et gitt tidspunkt i livet. det samme gjelder arr og rynker og så videre, selv om disse ikke nødvendigvis har samme grad av frivillighet over seg. men de forteller alle noe om hvem man var og slik blir kroppene våre til våre helt egne historiebøker.

«jeg bor her», versus «i live here». det gikk opp for meg hvor stor distinksjon det er mellom to språk i måten å si akkurat det samme på. for selv om det i prinsipp betyr det samme, er det jo to ganske forskjellige ting. å bo, og å leve.


burde ha bodd i et engelskspråklig land.

i går var jeg litt sent ute. jeg småløp på glatt asfalt, isdekket asfalt, men rakk akkurat den trikken jeg skulle ta og kom frem til et konsertlokale som fortsatt ikke hadde åpnet dørene. jeg hørte på aske på ipoden min og ventet ute i kulden sammen med minst tjuefem eller tretti andre, slapp omsider inn i varmen, så flere band opptre og av disse bandene var det ett enkelt jeg hadde gledet meg skikkelig til å se, og bandet var dritbra. etterpå gikk jeg bort til merchbordet for å se om jeg hadde råd til noen plater, noe jeg dessverre ikke hadde, men han som solgte merch var usannsynlig fin og vi begynte å prate, jeg fortalte ham hvor godt jeg liker bandet hans, vi hadde en god samtale gående og han ville vite navnet mitt og snakkes mer senere, og jeg tenkte at man mente over internett i og med at han ga meg kortet sitt med en emailadresse på, så jeg gikk hjemover og kjente at det kriblet litt selv om jeg visste at han kom til å dra videre noen timer etterpå, og dagen etter sendte jeg ham en mail og fikk til svar at han ikke visste at jeg kom til å gå så snart etter konserten og at han ville likt å prate videre. jeg misforsto, han var fin, han er i en annen europeisk storby i kveld og jeg er trøtt og etterpåklok og lurer (nok en gang) på hvordan ting hadde vært om jeg hadde valgt annerledes. ikke at noe hadde vært så veldig annerledes, sikkert. men jeg hadde kanskje vært et bekjentskap rikere.

etterpåklokskap og avstand. mine to verste fiender.

Konstant forandring

Det er rart hvordan alt er i konstant og evig forandring (høres nesten ut som en selvmotsigelse, ikke sant? at noe er konstant i at det hele tiden forandrer seg?), hvordan ting man trodde at alltid kom til å være/vare endrer seg. Gradvis, sakte, nesten umerkelig, men det skjer.

I det siste har jeg sett resultatet av flere sånne endringer.

han er oslo, st. hanshaugen, han er albertine, han er bysykler, parken, bygdøy, kanelboller, han er smilehull og grove gloser, han er ikke min og blir det aldri.

og nå har han noen andre
som han ikke får nok av

alright for now – hot water music

i’m alright for now but i haven’t been
got lots of shit behind me

om et par måneder er det vår. grønne parker, folk som lufter hunder, den flotte hagen ved universitetsbiblioteket åpnes, det blir mulig å drikke kaffe på uteserveringer igjen, jeg får fregnene mine tilbake og andre blir solbrune.

Change is all the rage

I 2013 fikk jeg en melding som sa «My first regret of 2013 was not kissing you tonight», jeg gråt mer enn på lenge, bodde i to ulike leiligheter i Bergen, avsluttet et par dårlige vennskap, innledet noen nye, gode, savnet vennen min i USA, fikk pakker og brev i posten, sendte post tilbake, jeg ble forelsket i noen andre enn han jeg har hatt lyst på i nøyaktig to år, ble avvist, avviste noen, brukte time etter time på å lete fram nye emoband å høre på, spilte tennis, kysset i trange smug og på fjelltopper, overkom legeskrekken min og lærte meg å akseptere kroppen min og meg selv, bestemte meg for å fortsette psykologistudiene i Warszawa heller enn i Bergen, flyttet til Polen, fotograferte, tilbrakte tre helger i Oslo, tilbrakte noen etterlengtede timer sammen med ham for første gang på halvannet år, bestemte meg for å gi opp mislykkede forelskelser, gikk på konserter, hørte på kassetter, spiste pizza, fikk besøk, reiste hjem til jul, kjørte bil, leste bøker på kafé, hadde gode samtaler med venner som alltid har så mye klokt å si, og så året ta et siste farvel i form av fyrverkeri på januarhimmelen i går.

Noe sier meg at det nye året blir bedre enn det forrige. At 2014 kommer til å by på flere brev, kaffekopper, falafler, kyss, overnattinger, forelskelser, kjøreturer, konserter, reiser, og på færre tårer og skuffelser enn før. Det er lov å håpe.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.