De fineste tekstene den siste uken:

Just Kids av Patti Smith
20,000 Days on Earth med Nick Cave

jeg har akkurat fylt 22, men jeg føler meg 11 og 44 samtidig. jeg har akkurat grått litt og ledd mye. jeg har akkurat forstått at jeg aldri kan få han nye til å like meg skikkelig godt på den måten jeg vil, og det samme gjaldt han som jeg alltid drømte om før. jeg har akkurat forstått at det kommer til å gå fint allikevel, selv om jeg gir ham opp og selv om jeg ikke får til statistikkleksene mine. vi er alle alene i våre egne kropper størsteparten av livet. jeg har akkurat bestemt meg for å prøve å skrive en roman og skissene har begynt å tegne seg selv i tankene mine allerede. jeg har akkurat forstått at jeg er verdens minste menneske, men det er vi alle. hver på vår måte, sammen og hver for oss.

huden min lukter svømmebasseng og det er den beste lukten jeg vet om

him: you weren’t a part of it. you were it.

too dreamy

tpep21_113tpep26_096

«du har det bedre», sier O. til meg en dag på skolen, en av de første etter en tre måneder lang sommerferie. «du er ikke nervøs, eller stressa. du virker så trygg.» jeg smiler. det er klart jeg har det bedre. det er umulig å forklare hvordan det hendte, men det bare ble sånn. eller kanskje det ikke bare ble sånn, heller, for det var en ganske lang og tung prosess. men plutselig, kanskje i takt med skogsturene og fjellturene og lørdagsfrokostene til pappa og alle de gode tingene min beste venn hadde å si til meg og alle klemmene jeg fikk av mamma og svømmeturene og komplimentene og kyssene og alle de vonde tankene jeg kvitta meg med, de som jeg erstatta med gode tanker, plutselig i takt med alt dette så sa kroppen min og hjertet og hjernen min motvillig ja til å la meg ha det bedre i livet, og alt er det samme, men ingenting er som før.

bakken er myk, vinden er varm og vi har høsten i oss, dypt i magen et sted.

IMG_4183.JPG

IMG_4215.JPG

han har skikkelig fine fregner på armene

har sovet dårlig de tre siste nettene, spesielt i natt. har tenkt for mye de tre siste dagene, spesielt i går. nå har jeg vondt i nakken, smerten strekker seg fra øverst i ryggraden til bakhodet. sentralnervesystemet mitt virker ekstra irritert over utviklingen, mer irritert enn til vanlig. sint, kanskje. det gir meg litt lyst til å bare synke sammen, glemme at jeg har en kropp og en hjerne og mange tunge tanker og lange tankerekker. bare gå i dvale til den gode søvnen finner sin vei tilbake til meg.

05.10.

han ble irritert / fordi jeg ikke lot meg imponere

18.-22. september

Ting vi fant på i Berlin: Leide sykler, kjøpte søtpotetburgere som vi spiste på gresset ved en av rullebanene på den nedlagte Flughafen Tempelhof, spiste is, så på utsikten fra en takterasse med hage på nattestid, spiste veganske sjokoladecroissanter, drakk kaffe, kjørte til Eleni sitt jorde for å luke bort ugress i grønnsaksbedet, danset og ble sur i en slitsom klubb hvor folk røykte inne, spiste tofupita med peanøttsaus, gikk på antikvitetsmarked, syklet til Soviet Memorial og en miniatyrpark, syklet forbi et nedlagt tivoli, tok en ferje over elven, osv osv osv.
Ting jeg innså da jeg reiste fra Berlin: At jeg er glad jeg bor i Warszawa.

Castanea

da jeg var barn og på besøk hos farmor i haugesund pleide vi å gå over en bro for å komme oss til byen, og rett ved broen vokste et stort kastanjetre. om sommeren så vi det stå i full blomst. hver gang vi gikk forbi ble treet nevnt, og jeg spurte farmor om hun kunne ta vare på noen kastanjenøtter for meg når de ble brune og fine og falt ned om høsten.

i dag tok jeg trikken til saski park etter skolen fordi været var mildt og lunt til en høstdag å være. midt mellom trekroner og høye stammer, benker og søppelkasser, gress og vissent løv, fant jeg blanke, glatte kastanjenøtter og plutselig kom jeg på deler av barndommen som jeg ikke har rekonstruert i minnet på ganske lenge. to av nøttene fikk bli med i ranselen. de er fine å se på og kjennes så mye i håndflaten.

Det lå et tjukt tåkelag over byen den dagen. Til og med der vi bodde, i et av forstedene like ved fjorden. Utover dagen ble tåka tynnet ut, akkurat som maling når den blir blanda med sprit, og alt rundt oss fikk nye, vasne farger. Sjøen var sølvgrå, fjellene grå idekka hus med lakserosa, skimrende tak. Himmelen var matt og lilla, bleik. Måkene sin klagesang låt annerledes, det samme gjaldt bilmotorene og veiarbeidet og all annen menneskeskapt støy. Tåka tok sommeren og alle dens farger og nyanser med seg. Degraderte naturen, gjorde den ett hakk fattigere. Bevegde oss videre og allikevel tilbake i tid.

sommeren

dette vil for meg stå igjen som en sommer full av skogsturer, fjellturer, gåturer, joggeturer, en sommer full av kaffekverning og kaffekopper i solsteiken, en sommer med lesing av bøker i vinduskarmer, på tepper, ved vannkanten, på steiner og mellom trær. det vil stå igjen som sommeren da vi bada i innsjøer, fjorder og hav, solsommeren, sommeren da vi sykla eller løp over alt og alltid klemte hverandre, sommeren da jeg lærte å like meg selv (i alle fall litt), sommeren da jeg fant ut hvilke ting som er de viktigste, sommeren der alt la seg til rette underveis, sommeren som ikke krevde store planer, for det fantes så mange fine små. en varm sommer, en god sommer, en frisk og fin sommer, med færre tårer og triste netter enn før. sommeren som handla om oss selv, om verden, om hverandre, om nye vennskap og eventyr, og ikke så mye om gutter og forelskelser og hva alle andre tenkte om oss.

Jeg er ganske sikker på at det jeg skrev ikke ble en novelle

«the last night of summer»

møtes 20.30
kjøpe smågodt og brus
gå tur langs vannet
klappe katter
fortelle historier
nakenbade i innsjøen etter at mørket har lagt seg
gå til byen med fyrverkeri over hele himmelen
sette seg ved et bord på byens fineste kafé
fortelle noen av de innerste hemmelighetene
spasere over brosteinen
fnise og gi klemmer og si teite ting før bussen kommer

man må bare stenge det ute og gjenta at det går bra, det går greit, det har ikke noe å si hva han synes og det går over, helt til man tror det sjøl.

✍ ✍ ✍

de siste par månedene har jeg spart ordene mine til en novelle som ikke helt går på gli og denne lille kroken på internett har blitt stående mer eller mindre tom, uten jord og nye frø og gjødsel. straks jeg får fullført (for det er et mål jeg har satt meg) skal jeg fortsette å dele skriblerier her.

10. september 2014

ANTHEMIS_cotula_Köhler

how that summer felt like a movie

10598431_1508726629364562_133776044_n10593277_521285784668973_312551203_n10518163_801110716579783_1252677126_n915613_903251259689457_1876005934_n10499320_675457605869200_85698007_n10598602_683985905004142_69475244_n10518256_361337807353405_868356788_n10483570_798726786827790_1996944735_n10483513_1486863458227200_212574442_n10608023_551327448327277_1565471609_n

ting å huske på: kjøpe en sparkesykkel som skal brukes på myk warszawaasfalt. få tak i et par svarte sko. drikke litt sjokoladerismelk hver dag. levere bøker på biblioteket, låne nye, og treffe hannah etterpå. drikke kaffe med tea. besøke farmor. aldri igjen bli solbrent.

Hun vil gi meg diamantkjolen sin

får snart treffe tea igjen. sykkeltea, tea med smilet og solhåret, tea som danser rart og kult og alltid tør, tea med historiene som av og til nesten virker uvirkelige, storhaugtea, svensketea, bergensertea. det er nesten et år siden sist.

Planene mine blir avlyst, så plusetlig har jeg alt for mange timer å tilbringe i byen før neste avtale. Jeg går fra butikk til butikk, kafé til kafé, kobler meg opp mot alle tilgjengelige trådløse nettverk helt til batteriet dør og telefonen slår seg av, prøver en brudekjole på Fretex, akkurat slik jeg gjorde en gang i fjor for å føle meg fin selv om jeg akkurat hadde blitt avvist, kjøper to fine krus, et av disse har et verdenskart som motiv, det andre en lyseblå pære. Jeg spiser restene av lakrisen pappa ga meg i går. Sender melding til en venn som ikke har tid til å treffes. Leser nok en bok av en mannlig forfatter med et dårlig kvinnesyn og blir i tilsvarende dårlig humør. Etterhvert setter jeg kursen mot neste avtale, selv om det er to timer til, i en helt annen del av byen. Går langs støvete asfalt i solsteik, føler meg kjip og sliten. Det må være tretti grader ute og et uvisst antall biler passerer, noen av dem er skikkelig stygge. Jeg tenker på stygge guttenavn, og så på fine, og lurer på hvor mange i verden som er forelsket akkurat nå, midt på sommeren. Skulle likt å ha et nøyaktig tall.

I dag kjøpte jeg tre fine bøker:
Den ærlige bedrageren av Tove Jansson
Ut og stjæle hester av Per Petterson
Stille natt av Ragnar Hovland

«they’re the people that turn me on, that’s why i never bother. i don’t even care how mean they are.»
slow come on – tigers jaw

I want my heart to break if it must break in your jaws

Jason Molina skrev/sang/fremførte så vakre låter. Noen av mine favoritter, er
Little Sad Eyes – Magnolia Electric Co.
Heartbreak in Ten Places – Magnolia Electric Co.
Just Be Simple – Songs: Ohia
Lioness – Songs: Ohia
Tigress – Songs: Ohia
Being in Love – Songs: Ohia
Two Blue Lights – Songs: Ohia
I’ve Been Riding With the Ghost – Songs: Ohia

nakne fotsåler mot solvarme berg

bilde-5

mål for sommeren:
å skrive en skikkelig god novelle

Kanelboller har blitt den fysiske manifestasjonen av alle følelsene mine for ham, for historikken vår, eller mangelen på historikk.

jeg ser bare alle de flinke, smarte, pene, trygge, tilfredse menneskene rundt meg, gud hvor mange det er av dem, og så leter jeg etter gode trekk i meg selv, noe jeg kan vite at jeg er eller har eller gjør som er bra, men synet mitt har blitt for dårlig, selvtilliten har blåst bort.

noen ganger er det kjipt å fortlate en varm seng for en kald verden

han prøver å fortelle noe, men så kommer han ikke på hva ting heter på engelsk og jeg fullfører setninger for ham for å hjelpe ham på vei. han smiler til meg fordi vi forstår hverandre, uavhengig av språkbarrierer og mangelfullt vokabular.

him: I’m too lazy to make coffee. The kitchen is miles away.

Eirik på kjøkkenet på Montmartre, desember 2012

rygg

yhj

en setning som gjør ham til akkurat den samme som han kjipe fra i fjor

kyle

man tenker at det er helt over denne gangen, at det har tatt slutt nå, for godt, og man føler på friheten og tomheten denne konklusjonen innebærer. og så, helt ut av det blå, igjen, dukker han opp, i en bisetning eller en nesten ubevisst tanke. hver eneste gang.

det er lurt å være god mot seg selv. etter flere mørkeblå og travle, men uproduktive uker bestemte jeg meg for å ta helgen fri. pratet med amerikaneren, sov tolv timer på en natt, tok på glitterneglelakk, så en og en halv sesong av twin peaks, gikk til en kafé i nabolaget for å kjøpe med meg grønnsaker, hummus og dessert, drakk kaffe på sofaen og nøt lyden av piskende regn og torden, leste filmanbefalinger og planla en tur til oslo i juni. små ting som disse gir litt fred og ro på innsiden.

ting jeg ikke er
veltilpasset
god til å planlegge
uthvilt
rasjonell
rolig
bekymringsfri

Oppskriften på den beste helgen på utrolig lenge:
Dra til København. Bo hos den fine brevvennen din som er veldig godt selskap og bra vertskap. Oppdag byen på sykkel. Spist tofufrokost, pizza, kaker og drikk god kaffe. Gå på tur i parker. Ta toget til Malmö for å gå på konsert. Sov alt for lenge, eller alt for lite. Prat om alt mellom himmel og jord. Gå på loppemarkeder. Kikk på flotte menn med veltrimmet skjegg. Le mye.

Dette her skjedde i dag.

«Sleep paralysis is a phenomenon in which people, either when falling asleep or wakening, temporarily experience an inability to move. It is a transition state between wakefulness and rest characterized by complete muscle atonia (muscle weakness). It can occur at sleep onset or upon awakening, and it is often associated with terrifying visions, such as an intruder in the room, to which one is unable to react due to paralysis. It is believed to be a result of disrupted REM sleep, which is normally characterized by complete muscle atonia that prevents individuals from acting out their dreams.»

Source: Wikipedia.

Nevnte jeg at han er veldig søt? For det er han.

Han kontaktet meg helt ut av det blå, la en liten melding igjen i innboksen min. Sa at han kunne tenke seg å bli bedre kjent. De siste to ukene har vi skrevet og videochattet om band og bøker og steder og tristhet og alle de tingene som det er verdt å prate om. Han sendte meg et skikkelig fint brev i posten hvor han la med det første fotografiet han tok, og en bunke med superheltklistremerker fra 70-tallet. Jeg skal sende ham et svarbrev i morgen, og har bestilt en pocketbok som forhåpentligvis dukker opp i postkassen hans i Carbondale, PA om noen få dager.

«Stressed? Why do people keep telling me I’m stressed? If I weren’t stressed, I’d get stressed by everyone telling me I’m stressed!»
– Jake Morgendorffer, Daria

Luften er så rå, frisk og full av løfter etter regn.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.