Det lå et tjukt tåkelag over byen den dagen. Til og med der vi bodde, i et av forstedene like ved fjorden. Utover dagen ble tåka tynnet ut, akkurat som maling når den blir blanda med sprit, og alt rundt oss fikk nye, vasne farger. Sjøen var sølvgrå, fjellene grå idekka hus med lakserosa, skimrende tak. Himmelen var matt og lilla, bleik. Måkene sin klagesang låt annerledes, det samme gjaldt bilmotorene og veiarbeidet og all annen menneskeskapt støy. Tåka tok sommeren og alle dens farger og nyanser med seg. Degraderte naturen, gjorde den ett hakk fattigere. Bevegde oss videre og allikevel tilbake i tid.

sommeren

dette vil for meg stå igjen som en sommer full av skogsturer, fjellturer, gåturer, joggeturer, en sommer full av kaffekverning og kaffekopper i solsteiken, en sommer med lesing av bøker i vinduskarmer, på tepper, ved vannkanten, på steiner og mellom trær. det vil stå igjen som sommeren da vi bada i innsjøer, fjorder og hav, solsommeren, sommeren da vi sykla eller løp over alt og alltid klemte hverandre, sommeren da jeg lærte å like meg selv (i alle fall litt), sommeren da jeg fant ut hvilke ting som er de viktigste, sommeren der alt la seg til rette underveis, sommeren som ikke krevde store planer, for det fantes så mange fine små. en varm sommer, en god sommer, en frisk og fin sommer, med færre tårer og triste netter enn før. sommeren som handla om oss selv, om verden, om hverandre, om nye vennskap og eventyr, og ikke så mye om gutter og forelskelser og hva alle andre tenkte om oss.

Jeg er ganske sikker på at det jeg skrev ikke ble en novelle

«the last night of summer»

møtes 20.30
kjøpe smågodt og brus
gå tur langs vannet
klappe katter
fortelle historier
nakenbade i innsjøen etter at mørket har lagt seg
gå til byen med fyrverkeri over hele himmelen
sette seg ved et bord på byens fineste kafé
fortelle noen av de innerste hemmelighetene
spasere over brosteinen
fnise og gi klemmer og si teite ting før bussen kommer

man må bare stenge det ute og gjenta at det går bra, det går greit, det har ikke noe å si hva han synes og det går over, helt til man tror det sjøl.

✍ ✍ ✍

de siste par månedene har jeg spart ordene mine til en novelle som ikke helt går på gli og denne lille kroken på internett har blitt stående mer eller mindre tom, uten jord og nye frø og gjødsel. straks jeg får fullført (for det er et mål jeg har satt meg) skal jeg fortsette å dele skriblerier her.

10. september 2014

ANTHEMIS_cotula_Köhler

how that summer felt like a movie

10598431_1508726629364562_133776044_n10593277_521285784668973_312551203_n10518163_801110716579783_1252677126_n915613_903251259689457_1876005934_n10499320_675457605869200_85698007_n10598602_683985905004142_69475244_n10518256_361337807353405_868356788_n10483570_798726786827790_1996944735_n10483513_1486863458227200_212574442_n10608023_551327448327277_1565471609_n

ting å huske på: kjøpe en sparkesykkel som skal brukes på myk warszawaasfalt. få tak i et par svarte sko. drikke litt sjokoladerismelk hver dag. levere bøker på biblioteket, låne nye, og treffe hannah etterpå. drikke kaffe med tea. besøke farmor. aldri igjen bli solbrent.

Hun vil gi meg diamantkjolen sin

får snart treffe tea igjen. sykkeltea, tea med smilet og solhåret, tea som danser rart og kult og alltid tør, tea med historiene som av og til nesten virker uvirkelige, storhaugtea, svensketea, bergensertea. det er nesten et år siden sist.

Planene mine blir avlyst, så plusetlig har jeg alt for mange timer å tilbringe i byen før neste avtale. Jeg går fra butikk til butikk, kafé til kafé, kobler meg opp mot alle tilgjengelige trådløse nettverk helt til batteriet dør og telefonen slår seg av, prøver en brudekjole på Fretex, akkurat slik jeg gjorde en gang i fjor for å føle meg fin selv om jeg akkurat hadde blitt avvist, kjøper to fine krus, et av disse har et verdenskart som motiv, det andre en lyseblå pære. Jeg spiser restene av lakrisen pappa ga meg i går. Sender melding til en venn som ikke har tid til å treffes. Leser nok en bok av en mannlig forfatter med et dårlig kvinnesyn og blir i tilsvarende dårlig humør. Etterhvert setter jeg kursen mot neste avtale, selv om det er to timer til, i en helt annen del av byen. Går langs støvete asfalt i solsteik, føler meg kjip og sliten. Det må være tretti grader ute og et uvisst antall biler passerer, noen av dem er skikkelig stygge. Jeg tenker på stygge guttenavn, og så på fine, og lurer på hvor mange i verden som er forelsket akkurat nå, midt på sommeren. Skulle likt å ha et nøyaktig tall.

I dag kjøpte jeg tre fine bøker:
Den ærlige bedrageren av Tove Jansson
Ut og stjæle hester av Per Petterson
Stille natt av Ragnar Hovland

«they’re the people that turn me on, that’s why i never bother. i don’t even care how mean they are.»
slow come on – tigers jaw

I want my heart to break if it must break in your jaws

Jason Molina skrev/sang/fremførte så vakre låter. Noen av mine favoritter, er
Little Sad Eyes – Magnolia Electric Co.
Heartbreak in Ten Places – Magnolia Electric Co.
Just Be Simple – Songs: Ohia
Lioness – Songs: Ohia
Tigress – Songs: Ohia
Being in Love – Songs: Ohia
Two Blue Lights – Songs: Ohia
I’ve Been Riding With the Ghost – Songs: Ohia

nakne fotsåler mot solvarme berg

bilde-5

mål for sommeren:
å skrive en skikkelig god novelle

Kanelboller har blitt den fysiske manifestasjonen av alle følelsene mine for ham, for historikken vår, eller mangelen på historikk.

jeg ser bare alle de flinke, smarte, pene, trygge, tilfredse menneskene rundt meg, gud hvor mange det er av dem, og så leter jeg etter gode trekk i meg selv, noe jeg kan vite at jeg er eller har eller gjør som er bra, men synet mitt har blitt for dårlig, selvtilliten har blåst bort.

noen ganger er det kjipt å fortlate en varm seng for en kald verden

han prøver å fortelle noe, men så kommer han ikke på hva ting heter på engelsk og jeg fullfører setninger for ham for å hjelpe ham på vei. han smiler til meg fordi vi forstår hverandre, uavhengig av språkbarrierer og mangelfullt vokabular.

him: I’m too lazy to make coffee. The kitchen is miles away.

Eirik på kjøkkenet på Montmartre, desember 2012

rygg

yhj

en setning som gjør ham til akkurat den samme som han kjipe fra i fjor

kyle

man tenker at det er helt over denne gangen, at det har tatt slutt nå, for godt, og man føler på friheten og tomheten denne konklusjonen innebærer. og så, helt ut av det blå, igjen, dukker han opp, i en bisetning eller en nesten ubevisst tanke. hver eneste gang.

det er lurt å være god mot seg selv. etter flere mørkeblå og travle, men uproduktive uker bestemte jeg meg for å ta helgen fri. pratet med amerikaneren, sov tolv timer på en natt, tok på glitterneglelakk, så en og en halv sesong av twin peaks, gikk til en kafé i nabolaget for å kjøpe med meg grønnsaker, hummus og dessert, drakk kaffe på sofaen og nøt lyden av piskende regn og torden, leste filmanbefalinger og planla en tur til oslo i juni. små ting som disse gir litt fred og ro på innsiden.

ting jeg ikke er
veltilpasset
god til å planlegge
uthvilt
rasjonell
rolig
bekymringsfri

Oppskriften på den beste helgen på utrolig lenge:
Dra til København. Bo hos den fine brevvennen din som er veldig godt selskap og bra vertskap. Oppdag byen på sykkel. Spist tofufrokost, pizza, kaker og drikk god kaffe. Gå på tur i parker. Ta toget til Malmö for å gå på konsert. Sov alt for lenge, eller alt for lite. Prat om alt mellom himmel og jord. Gå på loppemarkeder. Kikk på flotte menn med veltrimmet skjegg. Le mye.

Dette her skjedde i dag.

«Sleep paralysis is a phenomenon in which people, either when falling asleep or wakening, temporarily experience an inability to move. It is a transition state between wakefulness and rest characterized by complete muscle atonia (muscle weakness). It can occur at sleep onset or upon awakening, and it is often associated with terrifying visions, such as an intruder in the room, to which one is unable to react due to paralysis. It is believed to be a result of disrupted REM sleep, which is normally characterized by complete muscle atonia that prevents individuals from acting out their dreams.»

Source: Wikipedia.

Nevnte jeg at han er veldig søt? For det er han.

Han kontaktet meg helt ut av det blå, la en liten melding igjen i innboksen min. Sa at han kunne tenke seg å bli bedre kjent. De siste to ukene har vi skrevet og videochattet om band og bøker og steder og tristhet og alle de tingene som det er verdt å prate om. Han sendte meg et skikkelig fint brev i posten hvor han la med det første fotografiet han tok, og en bunke med superheltklistremerker fra 70-tallet. Jeg skal sende ham et svarbrev i morgen, og har bestilt en pocketbok som forhåpentligvis dukker opp i postkassen hans i Carbondale, PA om noen få dager.

«Stressed? Why do people keep telling me I’m stressed? If I weren’t stressed, I’d get stressed by everyone telling me I’m stressed!»
– Jake Morgendorffer, Daria

Luften er så rå, frisk og full av løfter etter regn.

På denne tiden i fjor ville jeg bare ikke være.

tumblr_mqji9j3vsD1qbmv3eo1_500

instagram: tristegreier

This is where I want to be, the sun swallowed me.

9666ea58c31c11e3b38a0002c9c63850_8fd66544cc31b11e3880f0002c9b1b7de_8

I kveld: Tigers Jaw og gamle fotografier.

 

Oppturer så langt i 2014: At jeg har sett seks kinofilmer på tre måneder (planen er å se hele tjuefire filmer i løpet av året). At jeg helt plutselig ha fått en god venn fra Berlin som liker å dra på utforsking, som er feminist, smart og morsom, vil gå på veganske spisesteder hver uke, og som hadde minst like lyst som meg til å se La Dispute i Praha i mai, så derfor bestilte vi billetter. At tre venner og nesten hele familien kom på besøk. At en fin venn jeg aldri har møtt sende meg en stor pakke lakris i posten, bare fordi. At jeg har begynt å svømme igjen, to ganger ukentlig, og at jeg er bedre enn nesten alle guttene på laget. At jeg snart skal dra til København og Malmö for å treffe min fine brevvenn (med flere), utforske nye byer og gå på konsert. At jeg har en reiselysten pappa som foreslår at vi kan reise til Latvia i august. At mamma likte blomsten jeg fikk levert med bud på døren på fødselsdagen hennes. At Knapsack-kassetten plutselig dukket opp i postkassen, helt uventet.

«Anybody interested in grabbing a couple of burgers and hittin’ the cemetery?»

The_Royal_Tenenbaums_026The_Royal_Tenenbaums_499-1The_Royal_Tenenbaums_639-1

all our bruised bodies and the whole heart shrinks

ting jeg savner:

å scanne inn og sortere gamle bilder som mamma har spart i to røde esker
å svømme i havet
å sykle i oppoverbakker
å ha en hage å sitte i
å gå opp og ned flere etasjer
å småprate på norsk med butikkansatte eller folk på busstoppet
å gråte, det klarer jeg bare når jeg har skikkelig hjemlengsel
min beste venn som jeg ikke har sett på tre måneder, og som jeg ikke kommer til å se på minst tre til
min enkle, fine, trygge barndom
og noe jeg aldri helt har hatt: en kjæreste som koker svart kaffe og kjøper eller baker vegansk kake til meg bare fordi, som har lyst til å dra på sykkelturer på søndager eller på sene sommernetter, en som vil se de nyeste kinofilmene med meg, som vil sove lenge, bli med på svømming, lage pizza sammen, ta toget i alle mulige retninger, fotografere fine ting vi gjør sammen analogt, prøve ut nye kafeer, le av dumme vitser, en som har tørr humor og mellomrom mellom fortennene, eller fregner, eller skjegg, eller brune øyne, eller trygge armer.

Nei.

Er så lei av at folk forteller meg at jeg skal «slappe av», «stresse ned», «ta det rolig» midt i en samtale. La meg fullføre setningene mine, la meg beholde engasjementet og personligheten min når jeg sier noe. La meg være interessert og involvert og snakke litt for høyt eller fort om det er det som skal til. Har alltid prøvd å tilpasse hver minste bit av meg selv for å være behagelig, men det er jeg ferdig med nå. Det føles fint å være i stand til å bli opprørt eller oppglødd om det er noe som skjer.

Den döda vinkeln

Han sier at han aldri har møtt noen med et ansikt som ser så ulikt ut fra forskjellige vinkler, at det er rart, og jeg vet akkurat hva han mener, for jeg pleide å mislike ansiktet mitt fra alle vinkler foruten en. Jeg kjenner ham akkurat godt nok til å forstå hva det er han prøver å si, og tonen han bruker understreker poenget. Jeg blir usikker, irritert, såret, og jeg tenker at ingen gutter, ikke en gang de som var tvers igjennom dritkjipe, har fått meg til å føle meg så usikker på ansiktet mitt før. Jeg går hjem. Senere får jeg en melding i innboksen som jeg åpner men ikke gidder å svare på.

På lørdag møtte jeg T. på et trikkestopp i sentrum. Vi dro til et stort svømmeanlegg i Mokotow med utebasseng og boblebad for å bade. Etterpå dro vi til Krowarzywa for å kjøpe linseburgere som vi spiste i solen. Jeg gikk hjem alene, hørte på musikk, grublet, så på tvserier og leste de siste sidene av Sputnik Sweetheart på sengekanten (akkurat denne boken levde forøvrig ikke opp til forventningene jeg har til Murakami). På søndag dro jeg på vegansk søndagsbrunsj, denne gangen med et spansk tema, på Café Kepa i Praga. Det var maraton og den ellers nokså tomme bydelen var overfylt av veltrente menneskekropper i svarte og neonfargede tights, hunder, barnevogner og tomflasker i og rundt alle søppeldunker. Parkene hadde blitt grønne nesten over natten, og solen var så sterk og varm at jeg ikke hadde noe annet valg enn å dra til Mokotow for å svømme igjen.

Leser om propaganda og hører på Propagandhi

fredag: kaffe og oppgaveskriving på kafé, fotografering i byen, fremkalling av bilder, veganske pannekaker med eple og kanel, bursdagsfeiring, tunge samtaler om utsiktene til en ny krig, nattfalafel.
lørdag: varm ingefær i pappkrus, bok i parken, solfylt gåtur, rød leppestift og rosa ransel, vegansk matmesse til en billig penge med en helt ny venn som jeg tilfeldigvis har ganske mange ting til felles med, planlegging av tur til praha for å gå på kafeer og se la dispute.
søndag: sliten og oppgitt. kaffe, pasta og noen sårt trengte timer beregnet på sutring og tenking før leksealvoret begynner igjen.

«Vad fult du skriver,» sa han om håndskriften min

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.